Simulering

Simulering styrker både kompetansen og tryggheten hos sykepleiere og bidrar dermed til økt pasientsikkerhet.

Det er en aktiv læringsmetode som krever deltakelse, samhandling og innlevelse. Studentene må ta «ansvar» for hverandres læring, da de er avhengig av å spille hverandre gode for å få til en vellykket simulering. Denne metoden innebærer at studentene lærer av og med hverandre gjennom samarbeid. Det styrker forståelsen, øker engasjementet og forbedrer kommunikasjonen, samtidig som det gir sosial støtte i læringsprosessen.

Deltakerne får også mulighet til å oppdage egne styrker og utviklingsområder, uten konsekvenser for reelle pasienter. Forskning viser at simulering bidrar til gode læringsutbytter i sykepleierutdanningen.

Gjennom realistiske scenarioer og øvingssituasjoner får helsepersonell trene på situasjoner og utfordringer de møter i klinisk praksis/i arbeidshverdagen – uten risiko for pasienter.

Simulering innebærer å gjenskape kliniske situasjoner og praksisnære scenarier, etterfulgt av debriefing hvor refleksjon og læring står i sentrum. Metoden gir deltakerne mulighet til å øve på prosedyrer, samhandling, kommunikasjon og beslutningstaking i et trygt læringsmiljø. Målet er læring og utvikling, ikke testing.

Hvorfor bruke simulering?

Simulering gjør det mulig å:

• trene trygt på krevende situasjoner
• bygge bro mellom teori og praksis
• styrke faglig trygghet, kompetanse og kvalitet
• forbedre samhandling i team
• bidra til økt pasientsikkerhet

Hva består en simuleringsøkt av?

En simuleringsøkt består vanligvis av tre faser:

1. Brief – forberedelser
   gjennomgang av mål, roller og rammer for å legge til rette for en god læringsopplevelse, trygghet og forutsigbarhet.
2. Scenario – gjennomføring
   deltakerne gjennomfører en praksisnær situasjon i et realistisk miljø
3. Debrief – refleksjon og læring
   strukturert refleksjon og erfaringsdeling etter scenarioet.

ASP og NSASs har utviklet en veileder og tre scenarioer som kan benyttes i sykepleierundervisningen: